Gomeras identitet
Øya La Gomera har sin egen utpregede karakter og identitet, preget av århundrer med skikker og tradisjoner som har formet dens essens på samme måte som dens karakteristiske terrasser har formet dens utseende. Med et nettverk av museer og historisk kulturarv er det å bli kjent med La Gomera som å oppdage et rikt og variert univers, fra opprinnelsen til de første nybyggerne til dens seneste historie.
De første innbyggerne
Selv om opprinnelsen fortsatt er usikker, er den mest aksepterte teorien at de første nybyggerne på la Gomera var berbere fra Ghomara. Øya ble deretter delt inn i fire kantoner: Mulagua, Hipalán, Orone og Agana; områdene som for tiden dekker dalene Hermigua, San Sebastián, Valle Gran Rey og Vallehermoso.
Folket var fremragende husdyr-holdere og hadde en vidtgående kultur og tradisjoner som fremdeles holdes i hevd i dag. Eksempler er plystrespråket, gjeterens sprang og produksjonen av palmehonning og gofio. Urbefolkningen på La Gomera hadde en høy rettferdighetssans og var av kolonistene kjent for sin ikke-konforme og opprørske natur. Det gikk så langt at det ofte sies La Gomera ble erobret.
I tillegg til funn som er bevart i det arkeologiske museet i San Sebastián de La Gomera, kan mange arkeologiske steder fremdeles besøkes. For eksempel de av det religiøse offerstedet funnet i Alto de Garajonay, observatoriet Toscas del Guirre, der tiden ble målt ved å markere solvervene og som har den største tavlen med libysk-berber skrift på øyene, samt stedet La Fortaleza i Chipude, Vallehermoso.
Christopher Columbus passerte øya
Betydningen av La Gomera i oppdagelsen av Amerika i 1492 er allment kjent. Øya var det siste forsyningsstedet før karavellene satte seil mot det ukjente, og senere, takket være sin privilegerte geografiske plassering, ble øya et vanlig stoppested på ruten til den nye verden.
La Casa de Colón i San Sebastián, som på den tiden var øyas hovedstad, kan nå besøkes. Den rommer et museum med utstilling av historisk materiale fra tiden samt ulike vandrerutstillinger.
På La Gomera fant admiralen alt han trengte til å forberede turen: ferskvann, proviant, et privilegert klima og gunstig vind. Nær Torre del Conde ligger Casa de la Aguada. På innsiden her finnes det en brønn fra 1400-tallet som det sies at de hentet vann fra til forsyningene sine. Bare 200 meter herfra ligger Asunción-kirken der Columbus ba om suksess for oppdraget sitt. Kapellet San Sebastián de La Gomera ble bygget i 1535, flere år etter at admiralen passerte øya, men den er også verdt et besøk da den har en arkitektur som ble påvirket av datidens portugisiske arkitektur.
Steder som kort sagt er del av en universell historie, og som gjør La Gomera kjent som Columbus sin øy.
Håndverk og folklore
Håndverket på La Gomera er en klar refleksjon av øyas identitet. Kunst, verktøy og dypt forankrede skikker med dyp respekt for naturen og dens materialer: tre, rotting- og kurvarbeider og, spesielt keramikk. Denne kan ses på informasjonssenteret i Las Loceras. Keramikken er laget helt manuelt og uten dreiebenk, akkurat slik som urbefolkningen gjorde det.
Håndverksarbeidet er særlig konsentrert i den nordlige regionen av øya, med Vallehermoso som kjernen med det største antallet håndverkere. Det holdes messer og arrangementer, for eksempel den årlige håndverksutstillingen som vanligvis ledsages av musikalske opptredener av folkloregrupper fra La Gomera.
For den gomeriske folkloren kan ikke forstås uten sin musikk og tradisjonelle danser. Trommedansen er forfedrenes sang og dans og er unik i den gamle spanske verden, der menn og kvinner synger legender og historiske begivenheter til rytmen av Gomera-trommen og chácaras. Et uttrykk som oppstår spontant på pilegrimsreiser og populære folkefester, som for eksempel Bajada de la Virgen de Guadalupe i San Sebastián, på folkefestene til ære for Virgen de Candelaria i Chipude, Santa Rosa de Lima i Rosas og Nuestra Señora de Lourdes i El Cedro.
Plystrespråket på La Gomera
Men hvis det finnes en kulturell manifestasjon par excellence på La Gomera, må det være plystrespråket. Dette plystrespråket, som er eksklusivt for La Gomera, er et autentisk tegn på lokal identitet. Det ble erklært av UNESCO som menneskehetens immaterielle arv i 2009, i anerkjennelsen av dens ekstraordinære kulturelle verdi. Det var de første innbyggeren på øya som skapte dette språket, for å kunne kommunisere mellom raviner og daler. Det har gått i arv fra generasjon til generasjon til i dag og har siden vært et obligatorisk fag på skolene på La Gomera.
