Contadero til El Cedro

Ved en lysning ved siden av landeveien ser du startstedet for denne ruten, som kanskje er øyens mest kjente. Navnet Contadero betyr "Tellestasjon", og det skyldes at det var her man telte tømmeret som ble hentet ut av de omkringliggende skogene i tidligere tider.

Vi går videre omgitt av forvridde og mosegrodde trær. Det er en vegetasjonstype som er typisk for den øverste sonen i fjellet.  Vi befinner oss i 1300 meters høyde og øverst i en fjellside. Passatvind mettet med fuktighet støter sammen med grenene til trelyngen, og tåkedisen omdannes til vannet som gir skogen liv. Under trelyngen vokser fire forskjellige typer bregner i fuktigheten som fanges av skogen. Trelyngen blir større og større ettersom vi går videre langs stien og kommer til områder som er mindre utsatt for vinden, til den til slutt når nærmest gigantisk størrelse for denne arten.

Nå finner vi i tillegg til trelyngen et nytt treslag som tar stadig mer over. Det dreier seg om en art i porsfamilien. Her på øyen kalles den haya eller faya, som vanligvis betyr bøk på spansk, men det dreier seg altså om en annen art med det vitenskapelige navnet Myrica faya. Den skiller seg fra bøken blant annet med sine avlange blader med ujevn kant. Gjeterne på La Gomera utnyttet treverket fra dette treet til å lage stavene som de brukte til å bevege seg rundt i juvene, såkalte "astias".

Vi beveger oss nå gjennom et mindre lukket strekk av skogen, der solstrålene trenger gjennom hvis ikke passatvinden har brakt med seg tåke. Vi kan se at vegetasjonen er forskjellig her i lysningen. Dette skyldes vegetasjonens evolusjon. Gamle trær som har falt i bakken skaper åpninger der planter som trenger sol kan slippe til. Med tiden vil skogen lukke seg igjen, før en ny lysning oppstår et annet sted. 

Flaten som ruten går gjennom ble i sin tid brukt til kullmile. Man kan fremdeles finne en og annen bit med trekull på bakken. I gamle dager var det skogen som forsynte husholdningene med brensel. Her laget man kullmiler, der veden brant sakte i en uke så den ble til kull. Det var hardt arbeid som krevde konstant oppsyn, og som tok slutt da petroleumsprodukter gjorde sitt inntog for vel et halvt århundre siden.

Garajonay har vært nasjonalpark siden 1981. Før den tiden ble naturen utnyttet intenst. Ved siden av stien kan vi se rekker av steiner. Dette er veggene til små terrasseformede åkre. I husgruppen El Cedro like ved bodde det i sin tid opptil 100 personer som brukte ressursene her oppe i fjellet til livets opphold.

Trærne som gir skogen navn Halvveis på ruten kommer vi til selve laurbærtrærne, som skogstypen er oppkalt etter. Dette er trær som vokser seg veldig store hvis forholdene ligger til rette for det, og det gjør de her i skogen i Garajonay For å kjenne igjen treet må du se etter blader som har små kjertler langs hovednerven. Finner du det, så er det et laurbærtre. Hvis treet har frukt, vil du se at de ser ut som svarte oliven.

Før området ble nasjonalpark, ble det brukt til mange ting, blant annet en ungdomsleir. Denne lysningen er det som er igjen av dette anlegget, som ble demontert og flyttet til et sted utenfor laurbærskogen. I dag kan vi se hvordan det vokser busker som bjørnebærbusker og en art i erteblomstfamilien som lokalt kalles codeso. De fungerer som vern for spirene til fremtidige laurbærtrær som gradvis vil ta over denne lysningen slik at også den blir lukket skog.

Vi kommer til bunnen av dalen der det er fuktigere og bedre jordsmonn. Her står de skikkelig store trærne, laurbærskogens kjemper. Her vokser laurbærarten viñatigo, som er virkelig imponerende planter og har de største bladene man finner i denne skogen. Legg merke til bakken. Der du ser et teppe av røde blader, vil det stå en viñatigo. Bladene deres får nemlig denne fargen når de tørker. Snart kommer vi til Cedro-bekken, som er det nærmeste man kommer en skikkelig elv på La Gomera. Den renner gjennom Hermigua-dalen, der den i sin tid drev et halvt dusin møller og sørget for vann til åkrene. Den brukes fremdeles til vanning. Dessuten gir vannet i bekken skogen liv, som vi ser i de enorme plantene som vokser ved bredden av den.

Navnet på dette stedet kommer av mimbre, som var materialet kurvfletterne brukte. På dette punktet i Cedro-bekken fuktet kurvfletterne vidjen for at den skulle bli myk nok til at de kunne bruke den til arbeidet sitt. I gamle dager var disse kurvene en nødvendighet for transport av varer og avlinger.

Dette kapellet har en merkverdig historie. Det stammer fra 1935 og ble grunnlagt av en engelsk lærerinne som arbeidet for en velhavende familie. Familiens årlige fest den siste søndagen i august var i mange år øyens viktigste sosiale begivenhet. Fra 1984 har man istedenfor en pilegrimsvandring gått over til å arrangere et opptog og et måltid, der man fremdeles fremfører trommedansen, som er den viktigste dansen i La Gomeras folklore.

Husgruppen i El Cedro er et minne om de gamle bosetningen som utnyttet de lokale naturressursene. Konstruksjonene med saltak står på begge sider av den lille dalen som munner ut i en foss.  Dette stedet befinner seg utenfor nasjonalparken, og har fremdeles den tradisjonelle formen med terrasser med åkre i dalsidene.

Nå ser du øvre del av Hermigua-juvet med vannstrålen som faller fra El Cedro. Denne fossen er den største på Kanariøyene som har kontinuerlig vannføring. Høyden er 135 meter. I juvet fantes det et vannkraftverk som forsynte landsbyen Hermiga med elektrisitet ved hjelp av demningen i Los Tiles. Det er ikke lenger i drift.