Plystrespråket
Ethvert sted i verden kan ha attraksjoner som sin egen lokale gastronomi, historisk arkitektur og naturlandskap. Men det finnes bare ett sted på denne planeten som har et plystrespråk som fungerer som kommunikasjon mellom lokalbefolkningen. På bakgrunn av La Gomeras geografiske egenskaper og innbyggernes sterke vilje holdes det liv i et språk som dateres århundrer tilbake i tid, og som er mer levende i dag enn noen gang.
Opprinnelsen til plystrespråket
Plystrespråkets opprinnelse går lenger tilbake enn til da de spanske erobrerne kom til øya. Det ble skapt av den kanariske urbefolkningen, de første innbyggerne på La Gomera, da de fortsatt brukte Guanche som språk. Det er fra 1500-tallet at plystrespråket begynte å tilpasse seg det spanske språket av i dag.
Språket ble mye brukt i hele skjærgården, men med ny teknologi, emigrasjon av innbyggere og ankomsten av nye utenlandske innbyggere, ble plystrespråkets rolle redusert på resten av øyene. Men på La Gomera var plystrespråkets fane alltid høyt hevet. På bakgrunn av øyas særegne geografi, med sine daler, raviner og murer, ble plystrespråket nøkkelen til utviklingen av jordbruk og husdyrhold. Plystrespråket ble en ressurs for gjetere til å kunne kommunisere over lange avstander. Lyden kan høres inntil fem kilometer unna.
Det er viktig å understreke at språket ikke består av et system med forhåndsetablerte koder som uttrykker et begrenset innhold. Det er tvert imot et artikulert språk i sin helhet, med mulighet til å utveksle ubegrensede meldinger som alltid plystres. Gjennom imitasjon og kodifisering av et språk, for tiden det spanske, er dette blitt redusert til seks plystrelyder, to vokaler (lav og skarp) og fire konsonanter (kontinuerlig lav, avbrutt lav, kontinuerlig skarp og avbrutt skarp). Tonehøyden og kontinuiteten i plystrespråket skiller hvert ord.
Plystreteknikken krever en fysisk prestasjon og styrke som bare kan oppnås gjennom konstant øving. Til forskjell fra andre språk, som bare krever at munnhulen sender ut ulike frekvenser, krever plystrespråket bruk av lepper, tunge og hender. Alt dette gjør plystrespråket svært spesielt.
Redde det gomeriske plystrespråket
På midten av 1900-tallet ble plystrespråket utsatt for en alvorlig identitetskrise. Middel- og overklassen var nå innforstått med at plystrespråket bare tjente en hensikt for gjetere og bønder, og når landbruket samtidig hadde mistet sin rolle i den lokale økonomien, var det stor fare for at plystrespråket skulle forsvinne. Forsvinningen ble en reell mulighet da bare noen få eldre mennesker var i stand til å bruke og forstå plystrespråket. Men befolkningen bestemte seg for å handle. Det gomeriske samfunnet åpnet selv sentre for å undervise plystrespråket til de yngste, enten i foreninger med foreldre eller som utenomfaglige klasser. Et bevis på kjærligheten og stoltheten overfor språket.
Noen år senere bestemte de regionale og lokale myndighetene seg for å slå seg sammen for å beskytte plystrespråket. Siden 1999 er plystrespråket blitt et obligatorisk fag i barne- og ungdomsskolen. Det ble opprettet en egen skole, Escuela del Silbo Gomero, for elever som ønsket å fortsette studiene for å bli instruktører. Og det ble startet en prosess med digitalisering av alt materiell for distribusjon lokalt og globalt.
Internasjonal anerkjennelse og studier
På bakgrunn av sin egenart ble plystrespråket kåret til menneskehetens immaterielle kulturarv av UNESCO i 2009. Hovedgrunnen var arbeidet som ble gjort av regjeringen for å redde og utvide språket. I følge rapporten fra selve organisasjonen, forstår et stort flertall av befolkningen på La Gomera plystrespråket, selv om bare de som er født før 1950 og de som har deltatt på undervisningen etter 1999, kan praktisere det.
I tillegg har plystrespråket blitt sett på med interesse av SETI-instituttet i forhold til studier av dyrespråk og ande mulige fremmedspråk, fordi plystrespråkets egenskap til naturlig å kode et språk, er svært forskjellig fra andre menneskelige språk.
