Natur, velvære og magi i Garajonay nasjonalpark

La Gomeras historier finnes blant tåkeskyene som henger over den frodige skogen i Garajonay nasjonalpark.

Siden tertiærtiden har de ulike artene av eviggrønn laurbærskog her observert hvordan livet har utviklet seg, ernært av passatvindene og det såkalte «horisontale regnet» som dynker fjellkjeden. I dens indre er tusen legender blitt til. Her finnes alle nyanser av grønt, og fremfor alt håpets grønnfarge. For dette naturens tempel var i århundrer en kilde til ernæring for innbyggerne på øya. La Gomera er også kjent som «Columbus sin øy» fordi Christopher Columbus stoppet her på vei til Amerika. Parkens særegenheter har gjort den til et unikt sted i verden; i 1986 ble den anerkjent som et UNESCO verdensarvsted, og som nasjonalpark og et biosfære-reservat fra 1981. Fra 2012, dekker tittelen hele øya.

Skog fra tertiærtiden - før kontinentene skilte lag  

Ángel Fernández, direktør for Garajonay nasjonalpark, opplever at skogen er som en del av hans familie, og at han blir rørt av å tenke på at artene i den eviggrønne laurbærskogen som finnes på La Gomera, er «de heldige restene som er igjen av en skog som var svært utbredt i Europa for mange millioner år siden». Født i Galicia, så han det tidlig klart. «Da jeg var ferdig med studiene mine, visste jeg at jeg ville dra dit hvor det fantes eviggrønn laurbærskog. Derfor valgte jeg La Gomera og fikk denne stillingen», sier han. Det var i 1986, og siden har han vært på øya. Derfor er det å farte rundt på La Gomera ikke bare jobben hans, men også det han velger i fritida. Han poengterer at øya er kjent fordi den er vakker, «men det er vanskelig å få folk til å forstå hva som egentlig skjer her. For her vi snakker om et sted der det finnes arter som har eksistert før mennesker vandret omkring på denne planeten, på jorda, før kontinentene skilte lag. Og ikke bare det – artene fortsetter å vokse og utvikle seg», legger han til. Denne virkeligheten, som blir vitenskapelig bekreftet hver dag, gjenspeiles i gnisten i parkdirektørens øyne, som det mirakelet det er for enhver naturelsker som besøker øya. Å reflektere over naturen er som å reflektere over sin egen essens, sier Fernández, og legger til at «det vakre med denne verden og denne parken er kontrastene, og det å kunne se så mange forskjellige ting på samme sted på så kort tid – på fem dager – det er en unik mulighet til å kunne oppleve naturlig biologisk mangfold og seg selv samtidig».

Tilgjengelig natur

Også parkguiden i Garajonay nasjonalpark, Amparo Herrera, understreker at hvis du observerer naturen «og åpner deg for den, da får du alle svarene». «Den eviggrønne laurbærskogen er som en mor», fortsetter hun, «derfor er den så bra for helsen din, fordi den omfavner deg og aksepterer deg som du er.» Denne dagen følger hun La Gomeras Røde Kors som frivillig i «På tur rundt i Nasjonalparken», for å gjøre turen på stiene med tilpassede fremkomstmidler. «Ellers ville de aldri kunne nyte dette stedet som også er deres», sier hun, mens en og annen oppmuntres til å sette seg på joëletten med ett hjul. På denne kan de komme seg inn i skogen, i samarbeid med de to som skyver joëletten framover. Med sine femten år som guide i parken, kjenner Herrera godt til alle legendene. Hun smiler når hun blir spurt om de er sanne, «for dette er et spørsmål om hvem som spør og hva som bor i dem når de fordyper seg i legendene», sier hun.

Kjærligheten og heksene i Garajonay nasjonalpark

Mens vandreren følger stien, høres en lett bris som bærer med seg fuglenes triller og bienes surring. Og noen få skritt til – så blir stien borte fra bevisstheten, og vandreren blir en utforsker av sine egne følelser som vekkes til live av naturen. Dette bærer ryktet om heksene som samler seg i steinene til La Laguna Grande. Her ånder også historien om Gara og Jonay, elskerne fra urbefolkningen som endte opp med å ta sitt eget liv sammen, fordi deres kjærlighet ikke ble godt sett av medlemmene i deres ulike og motstridende stammer. Jonay var sønn til kongen i Adeje på Tenerife, kjent som Echeyde, eller ildøya. Det sies at han kom svømmende, og det er lett å forstå når en fra La Gomera ser hvor nær toppen av Teide er. Gara – hun var prinsesse av Agulo, prinsessen av vannet, og bodde på La Gomera. Og det ser ut til at hun allerede kjente til sin skjebne. Den hadde hun sett som en refleks i kilden i Los Chorros de Epina, som renner ut gjennom sju tre-rør. Kvinner og menn pleide å gå dit, og de gjør det fremdeles, for å finne svaret på skjebnen eller for å drikke vannet og ha hell i kjærlighet. «Drikk vann fra oddetall-kilden hvis du er kvinne, og fra partall-kilden hvis du er mann», heter det i en informativ artikkel ved inngangen som beretter om legenden, «og fra mennenes rør hvis du vil bli en heks». Men Gara og Jonay hadde ikke hellet med seg. De ble forelsket ved første øyekast, og etter å ha flyktet fra slektningene sine – som ville skille dem – tok de livet av seg med en skarp kvist fra et sedertre på toppen av Garajonay.

Bærekraftig natur

Jacinto Leralta, som også er guide i Garajonay nasjonalpark, avbryter forklaringen mens han på en vennlig måte ber en liten gutt om å holde opp å riste på en grein. Faren forklarer guttens entusiasme med at «endelig har nådd stien og kan utfordre seg mot denne skjønnheten». Når han gjenopptar samtalen, sier han spøkende at «i naturen er alt energi», mens han peker på gutten. «Hva tror du dette er?» spør han mens vi fortsetter på stien til Raso de la Bruma. «Det er et eviggrønt laurbærtre, men hvis du ser på det med andre øyne, er det også en selvforsynt skapning. Jeg liker å utfordre gruppene som går her med meg», påpeker han om turene sine, «stille dem spørsmål slik at de deltar i det som omgir oss med det de tror de vet. For selv om du kommer hit tusen ganger, er virkeligheten slik at du aldri vil vite alle svarene. I denne skogen – som vi her kaller fjell – er ingen dag lik den forrige. Ingen trær, greiner eller formen på stien forblir de samme, alt endrer seg. Og endringen avhenger av tåke og solskinn. Derfor er dette stedet så oppslukende». Ikke forgjeves leter han opp og beskriver praktfulle grupper av trær som kommer fra samme rot. Rotstokker som er 300 til 500 år gamle og med stammer på inntil 50 meter i diameter og 90 meter høye, og alltid dekket av livets grønne kappe. Faktisk finnes det 20 eviggrønne tresorter her, og 1000 arter av fauna er katalogisert i parken. «De er omgitt av små rotstokker, barna deres, som får næring fra dem. Derfor dør de aldri, men fortsetter i dem», presiserer han.

Når det gjelder parkens legender, erkjenner Leralta Piñán at han og lokalbefolkningen vet det finnes en legende. «Vi har alle sett ting i Garajonay når vi går her alene», røper han.  Han kjærtegner de ulike artene han finner mens han går videre. Han kjenner til detaljene om blomstringen deres, hvor de høyeste trærne er, hvordan ravinene endrer utseende med den tette tåken og hvor kratt-skogen tar bort lyset og gjør dagen til natt. «Men det er bra for jorda», forklarer han, «for jorda lever av fuktigheten i skyggene».

Det er overraskende å oppdage at det finnes et sted der jo lenger du går, desto mer virkelig oppleves eksistensen av gnomer og andre magiske vesener. Opplevelsene forener seg med vissheten om at økosystemene som eksisterer sammen her, er ekte. Og enda viktigere, de er bærekraftige, takket være at parken er vernet.  Parken har vært upåvirket av mennesker de siste 25 årene, og derfor har lyngheier trukket seg tilbake og den eviggrønne skogen reproduserer seg igjen på områdene som var okkupert av denne vegetasjonen. Også de høye, selv om det tar tid. Men alle eksisterer sammen – tiles-skogen, viñátigo-trær, laurbær og gigantiske bregner, blant andre arter.

Med 3984 hektar kanariske grønnkledde fjell – eller monteverde – stier, utsiktspunkter, rekreasjonsområder og informasjonsenteret – Centro de Visitantes e Interpretación – minner alt i Garajonay nasjonalpark oss om at fuktighet er nøkkelen til at livet kan vokse gjennom millioner av år. Derfor er disse fjellene svaret på udødeligheten. For når tåka dekker alt i skumringen, og noen ganger ved daggry, forandrer skogen seg ved å vokse, akkurat som de som vandrer gjennom skogen, forandrer seg. Og når de drar, er de ikke lenger de samme. De er alle blitt en del av legendene som berettes under tåkeskyene.